Det dukker nå og da opp ømfintlige temaer som jeg lurer på hvordan å håndtere. Både inspirert av Nemi-bladene på do, samtaler med venner og folk jeg har møtt, og lest i ulike blogger, så fant jeg ut at jeg nesten må skrive noe om dette selv. Jeg kommer til å spre de ømfintlige temaene over flere innlegg, for det blir for kaotisk å ha alt under ett. Men i dag altså, om barn og barnløshet.
Om barn og barnløshet (både frivillig og ufrivillig)
Det å snakke om barnløshet er vanskelig, for jeg har også gått i baret og spurt folk (sånn hvor gammel heter du i fra osv.) om de har barn, og de frivillig barnløse tar det lett som et angrep hvor de er nødt til å forsvare sitt valg om å ikke få barn, og de ufrivillige barnløse blir minnet om sitt nederlag og synes jeg er slem som tar opp et slikt emne. Jeg mener, I couldn’t care less om at noen velger å ikke få barn, det er slikt som folk må få bestemme selv. Men jeg skjønner også at for dem som ikke får det til, blir en hver barnevogn på gaten eller en barneleke hjemme hos noen en påminnelse om alt de ikke har selv. Jeg skjønner at det er sårt. Men jeg har møtt noen “ekstremister” av denne sorten også, der hvor sorgen har blitt så altoppslukende at de ikke lenger greier å omgåes barn eller høre andre voksne snakke om barna sine. Det gjør at sånne som meg lett kan finne på å gå på nåler omkring dem, eller trekke meg unna, fordi jeg hvertfall ikke har lyst til å minne noen på at mine eggceller urettferdig nok var mer befruktningsdyktige enn hennes, typ.
Den naturlige fortsettelsen på dette temaet er om man skal assistere ufrivillig barnløse til å bli foreldre. Jeg har, av egoistiske grunner sikkert, ikke gjort meg opp noen sterk mening om dette. Vi gjør så mye annet innenfor medisinen nå for tiden at jeg tenker, hvorfor ikke? Men jeg er ikke så sikker på at det er det en menneskerett å få bli forelder. Jeg ser veldig mange som absolutt ikke skulle vært foreldre, og dette har absolutt ingen sammenheng med f.eks. inntektsnivå. Jeg tenkte med et sukk en tanke for mange år siden at det kunne vært interessant om man snørte av alle nyfødte pikebarns eggstokker, og at for at de skulle få åpnet dem igjen som voksne, måtte de gjennom kurs og få “førerkort for foreldre”…
Hellyeah! stiller i dag spørsmål til hvorfor folk egentlig vil ha barn, og det lurer jeg på også, selv om jeg har to. Kjæresten min, Fortsettelsen, skrev et innlegg om hva man skal med barn (og han refererer til mine…;o), så jeg tar opp tråden derfra. Ja, hva skal man egentlig med barn? Det ble sagt (prøv og gjette av hvem…) på nyttårsaften at “barn er til for å kjenne hvor deilig det er når de ikke er der”. Man kan le litt og tenke at det var da utrolig krasst sagt, men det er noe i det. Jeg syns at jeg er en mye bedre mamma når jeg får litt fri til å være bare den voksne meg selv nå og da. Jeg trenger også pusterommet til å kunne snakke fritt uten at de små ørene snapper opp alt (og de er flinke til å høre gjennom veggene). Det handler om roller. En del av meg er mamma, en stooooor del riktig nok, jeg er i mammarollen veldig mange timer hver dag. Jeg elsker barna mine hemningsløst, men de kan også irritere meg hinsides fornuft og få fram mine absolutt verste sider, de jeg er minst stolt av. Men det er klart jeg er superstolt av ungene mine også. De er flinke, empatiske, kloke, morsomme og ofte veldig givende å være sammen med. Men jeg ser også at jeg hypotetisk kunne ha klart meg helt fint uten å ha fått barn, kanskje fordi jeg ikke definerer meg selv først og fremst som deres mamma. Jeg kommer ikke til å bli en av disse mødrene som slutter å leve straks ungene flytter ut, jeg kommer ikke til å lengte etter barnebarn eller ringe mine etterhvert voksne barn daglig og påtvinge dem råd og formaninger. Men jeg kommer alltid til å være der for dem, og jeg håper at det er til meg de kommer når de trenger å snakke om noe, både vanskelige og morsomme ting – slik de gjør nå.
Men Hellyeah! stiller et viktig spørsmål. Hvorfor vil vi egentlig ha barn? Jeg tror kjæresten min har litt rett når han sier at barn oppstår altfor ofte som resultat av tankeløshet, og at vi bør huske på at “et nytt liv er også en potensiell ny lidelse.” Jeg kjenner også til andre skrekk-eksempler (og jeg håper at de ikke er så respresentative som jeg har sett fra virkeligheten fra stedet jeg vokste opp…), som får ørti barn med flest mulig menn bare fordi systemet i dette landet tillater at slik oppførsel er god butikk. Kontrasten til disse er barn som statussymbol – noe vi også ser i virkeligheten akkurat nå – er karriærekvinnene med høy lønn og mange arbeidstimer som likevel setter 6 unger til verden og setter dem på dyr privatskole for å vise hvor vellykkede de er, men barna har plenty av Playstation og Wow-klær, men blir aldri sett eller hørt, og dette resulterer i en mengde unger som utagerer og oppfører seg til tider helt uspiselig. Noen kvinner får også mange barn fordi de elsker å være gravide, men når barnet er født, så dabber interessen av. (Ofte de samme som mødrene i eksempelet foran). Det er også dem som setter barn til verden for å fylle et tomrom i livet sitt. Men kan et barn egentlig fylle dette tomrommet? Har man egentlig noe å gi dette barnet når det er en projeksjon av selve tomrommet? Vil ikke et barn oppleve et rikere liv hvis foreldrene fyller tomrommet i livene sine med helt andre ting, slik at barnet slipper å være “det eneste viktige” for foreldrene og måtte leve opp til alle deres innerste drømmer for fremtiden?
Man skal også huske på at det drømmebarnet man har i magen dør i det det virkelige barnet blir født og man blir nødt til å bli kjent med hvem dette vesenet i virkeligheten er. Er man klar for det – egentlig??
Som sagt, jeg stiller meg fortsatt like undrende til hvorfor mange ønsker seg barn. Jeg og kjæresten min har lekt med tanken på hvordan et avkom med våre kombinerte gener kunne ha blitt. Det har aldri noensinne vært aktuelt å finne ut av det, og det blir det ikke heller. Basta.
[...] Trips&Tricks har skrevet om samme [...]
Aj aj, stort og vanskelig tema. Jeg klarer ikke si at jeg ikke synes folk skal få hjelp med barnløsheten sin når de ikke klarer få barn på egenhånd. Hva vet vel jeg om hva det gjør med dem, og hvem er jeg som skal sitte på min høye hest og si at det ikke er en rett de har å få barn. Derfor synes jeg at det greit at samfunnet kan hjelpe også disse menneskene.
Nå leste jeg inne hos både Minneapolise og Hell yeah! og synes det er interessant. For min egen del var det et klart valg å få barn, det var noe jeg og eksmann gikk inn for (med liv og lyst). Den gang var jeg ung og visste ikke så mye om livet, så derfor er jeg veldig glad jeg valgte å få barn (og greide det) den gangen. Hadde jeg valgt å vente ville det neppe blitt barn på meg.
Og enig med du, babyer er oppskrytt. Det blir bare mer og mer artig, synes jeg, nå som Poden begynner å bli stor og vi kan prate sammen og han tenker fornuftige tanker.
Jeg har vært veldig bestemt på at jeg ikke skal få flere, at det er for sent nå osv. Samtidig kjenner jeg jo at det kan klø litt i eggstokkene når jeg er dypt forelsket. Farlig… farlig..!