Mot i brystet

Dagbladet forteller i dag den imponerende historien om 39 årige Jason som fikk en stang tvers gjennom brystet, men som stilte på jobb et par måneder etterpå. Slike mennesker vil Norge ha! Han går foran med et godt eksempel på hvordan gode, samvittighetsfulle nordmenn bør oppføre seg. Man er da ikke sykemeldt lenger enn høyst nødvendig. Jeg har lest papirutgaven av Dagsavisen i dag også. Det som ikke kommer fram av nettutgaven så langt jeg kan se, er de normerte tidene for fremtidens sykemeldinger av ulike sykdommer, en løsning vi vil importere fra Sverige til tross for at svenske LO fraråder det på det sterkeste. Blindtarmbetennelse skal f.eks. i fremtiden gi hele 0 sykedager. Har man da brukt opp egenmeldingene sine (teite, dumme deg i såfall), så er det bare å kreke seg opp fra operasjonsbordet og gå på jobb med det samme. Det var også noen overraskende lave sykemeldingsdager for hjerneslag, depresjoner, posttraumatisk stressyndrom etc. Den beste terapi er å befinne seg på jobb. Jeg sier befinne seg, det er åpenbart ikke så nøye om man faktisk klarer å utføre kvalitetsmessig godt utført arbeid. Sitt der gjerne med et ferskt, blødende operasjonssår, omtåket av smertestillende mens du kommer deg ut av narkosen, bare du ER der. Host gjerne KOLS-lungene dine ut, bare ta med deg oksygentanken din på jobb og forsøk å holde de verste hostekulene unna når telefonen ringer. Gløtt på øyelokkene etter måneder i koma; knips, der sitter du straks plassert, smilende og lykkelig langs samlebåndet igjen. Det er ikke så nøye om hjerneslaget tok språket og bevegelsesevnen din, så lenge du bare kan være en god og samvittighetsfull nordmann på jobb, bare husk siklekluten så ikke du sjenerer dine kollegaer alt for mye.

Nettutgaven skriver også om oss late ME-syke. Vi skal også få null dager å bli friske på. Klart det, vi bare lyver og sniker oss unna, og legene, særlig fastlegene våre som vi har så utrolig godt forhold til, de lyver de også. Tilliten til leger er så lav at man tar seg råd til å nedprioritere behandling, men heller satser på mer byråkrati og administrasjon, f.eks. ved at en annen lege må sykemelde. ME-diagnose er nemlig noe man får på dagen av fastlegen sin fordi “man er litt trett og sliten”, og vips så kan man leve herrens glade dager for dine skattepenger på uføretrygden som NAV bare kaster etter folk.

Dette blir flott, dere! Ikke bare kommer folk seg på jobb og slutter å syte sånn, men det kommer jo til å bli ganske mange helsepersonell overflødig også, nå som folk blir helt friske av seg selv. De kan helt sikkert omplasseres til viktigere jobber, som tja… kunstnere kanskje? Eller alarm-, avis-, telefon- eller strømselgere? Kanskje kebabselgerne kan få litt mer konkurranse ved at eks-syke og overflødig helsepersonell setter opp litt mer norske varianter, a la fårikål-kiosker? Gode idéer finnes over alt, det er bare fantasien som setter grenser, for å si det jovialt. Jeg vil anta at det sitter ganske mange på div. NAV-kontorer og drømmer om et mer spennende liv også, de får jo heller ikke noe å gjøre framover, så her har de sjansen! Vi trenger bare litt flere leger som får i oppgave å ikke sykemelde andre tvilsomt slepphendte legers pasienter, men ellers kan vi avvikle det meste.

Det er på tide å børste støvet av en gammel schlager. Stem i alle sammen! Vis at dere duger nå! Ett to tre!

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme,
slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nu takten der, intet mudder her,
la dem se at vi er av det rette slag;
bare lek, ja, men av den skal fremtids krefter vokse,
derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover,
gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fele ting hva slik en unge vover.
Du skal se en vakker dag hun gutten når.
Snø og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke;
beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve, jevnt og trutt tappert det er tingen,
alltid bedre, om og om og om igjen.
Født som mester, født som helt,
å nei det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges barn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

(J. Nicolaisen)

Refleksjoner i fly

Jeg blir alltid så tankefull når jeg sitter i et fly, særlig hvis turen går greit. Er det turbulent, så forgår jeg nesten av skrekk og glemmer å puste, og stakkars den som holder meg i hånda da, den får vondt. Vi reiste til Nordmøre forrige fredag og returnerte på søndag kveld. Fredag var det utrolig fint flyvær, null vind og sol hele veien, slik at jeg fikk god tid (dvs. de 45 min. reisen tar) til å både kikke ut og reflektere over liv og død (jada, det går fort når man har gjort det noen ganger før…) og drikke en kaffe. Norge er da et utrolig merkelig land?! Straks man kommer bortenfor Hønefoss, så er det jo bare snøkledte takkete fjell hele veien og vips så er man på vestlandet. Og det rare er jo at inni sånne mørke daler der solen aldri skinner, så bor det forsyne meg folk. Det er litt vanskelig å forstå for min urbane hjerne at noen virkelig syns det er fint å befinne seg nedi sånne isolerte innavlske groper, men vi er jo heldigvis forskjellige de fleste av oss. De som ikke hermer etter alle andre i hvertfall. (sånne som meg, som insisterer på å gjøre som “alle andre”, nemlig å bo i Oslo)

Men det er litt rart å fly over sånne fjellgreier, særlig på vei tilbake i mørket og jeg vet hva som befinner seg under meg og flyet oppfører seg som det har fått grand mal-epilepsi. Da går tankene fort til historier om folk som har overlevd flystyrter i Andesfjellene og har måttet spise hverandre i ren nød. (forhåpentligvis). Jeg tenker alltid når jeg går ombord i et fly: “jasså, det er disse menneskene jeg skal dø sammen med”, men søndag tenkte jeg faktisk “hvem av disse skal jeg spise først?” Og kom fram til at det definitivt måtte bli den snørrungen i setet bak meg som satt og sparket akkurat under ryggkanten sånn at han/hun (ikke så lett å se i den alderen) traff rompa mi, samt satt og hylte og ropte. Etterpå tenkte jeg at mora måtte bli neste, for da vi forsøkte å be pent om hun kunne få knøttet til å slutte å sparke, så sa hun ganske enkelt at “det blir sikkert bare verre da, for da begynner h*n å skrike i steden”. Man kan ikke begynne med noe man allerede gjør, tenkte jeg, men antakelig visste vel mora at det kunne komme voldsomt mye verre lyder ut av den spede kroppen. Men vi fikk heldigvis lov til å flytte oss.

En annen ting – hvis jeg hadde registrert spyet i setet litt bak oss før vi tok av, så tror jeg kanskje jeg hadde koblet det med den ventende turbulensen og heller tatt toget. Man skal være glad for ting man ikke vet (unntak: eksamen) på forhånd. Og jeg slapp heldigvis å spise noen.

 

Hva har du på hjernen?

Siden jeg så programmet på NRK i går om kommunisme, har jeg hatt “Jon Blund”-sangen på hjernen. (teite drømmer om det til og med). Men takket være kgramstad via Twitter fikk jeg Postman Pat som erstatning helt til jeg kom på en annen sang som bare klistret seg fast. Nemlig “Roy och Roger har en mack i hop” nanananananaaa. Jækla irriterende og langvarige slike dustesanger. Før har jeg hatt “hele uken alene” og flere av Øystein Sundes sanger på hjernen. For ikke å snakke om “Schnappi, das kleine Krokodil” (som jeg faktisk la inn som ringetone på mobilen til slutt).

Hvilke sanger har din hjerne vært infisert av?

På tide

…med en liten oppdatering herfra. Eller egentlig ikke. Har ikke stort å bidra med for tiden. Vel, heisen går igjen, kjæreste er tilbake, ting hostes opp og febres litt her og der, mat spises og tv ses. Har en del selvpålagte oppgaver (dvs. egentlig ønsker) som jeg ikke får i gang, men jeg får vel bare drite i å stresse meg selv med det. Det hjelper jo ikke stort uansett? Men snart. En dag.

en bønn

Kan noen hjelpe meg å be instendig til den O Store Heisguden for å få den i gang igjen NÅ?

Takk.

Hjelp oss fremme ME-saken!

Det bevilges skammelig lite midler på forskning om denne sykdommen i Norge – en sykdom som er langt mer utbredt i Europa enn for eksempel MS og AIDS.

Den 9. oktober i år ble banebrytende forskning offentliggjort i vitenskapsmagasinet Science. Denne forskningen kan bety at vi nå er mye nærmere en løsning på ME-gåten enn noen gang før, og dermed også nærmere å kunne finne en behandling til ME-pasienter. Du kan lese mer om hva denne forskningen innebærer her. Når man ser hva man kan oppnå med forskning så er det ikke tvil om at dette er veien å gå. Vi trenger mer forskning NÅ!

Tidligere i år ble det laget et opprop som krever bl.a. mer biomedisinsk forskning på ME og behandling. Om du ikke allerede har underskrevet vil vi gjerne be deg om å signere oppropet – og få gjerne med deg pårørende, venner og bekjente også.

Oppropet ble levert til Helseminister Bjarne Håkon Hansen den 3. juli i år og det er nå et oppfølgingsmøte med Helsedirektoratet under planlegging. Vi håper å kunne klare å legge et stort trykk på dem når det gjelder disse sakene og vi trenger din støtte i arbeidet! Det er nemlig én ting vi må være mange om å få til og det er å samle så mange underskrifter vi kan for å vise politikerne at dette oppropet er det kraft bak. Kan du hjelpe oss å oppnå dette?

Ønsker du å signere med fullt navn signerer du på denne linken. (OBS! Sjekk at navnet ditt kommer opp rett etter du har sendt så vi ikke mister din signatur pga kodefeil.)

Ønsker du å være anonym benytter du denne linken.

Du kan også sende din signatur på SMS. Send meldingen ‘opprop meopprop ditt navn’ til 2400. Det koster 1,50 per melding.

Ønsker du å gjøre mer?
På et eget underforum på Me-forum vil du bl.a. finne ferdige tekster du kan videresende i mail eller poste på Twitter, i bloggen din, på Facebook o.l. Informasjon om det foreliggende møtet med Helsedirektoratet vil bli lagt ut både på Me-forum og på Facebook-gruppen før neste møte finner sted.

Det er fritt for alle å melde seg inn i Facebook-gruppen.

På forhånd tusen takk for din støtte – hver underskrift teller!

Jeg trenger en overskrift

Her er det lørdag, og det er det vel forsåvidt alle andre steder også. Dette har vært en dag av de sjeldne. Takket være Lothiane har jeg blitt kvitt minst 3 ukers klesvask i en fei, og så kan jeg vel la være å plapre videre om alskens triviell husmoderlig fjas. Men hun har reddet meg ut av en potensiell (og enda noget faretruende) situasjon; vaskemaskinen her avgikk med døden med brask og bram midt i et program, hvilket er ille nok, hvis ikke det i tillegg skulle være sånn at heisen i huset her skal repareres og blir stående – hvilket den skal, fra mandag av… Akuttklesvask er ordnet, og jeg håper servicemennesket som kommer på tirsdag for det første er i stand til å klatre opp alle 7 etasjene, og at vedkommende ikke trenger å ta med seg vaskemaskinhelvetet. Hvilket ville være på en måte litt humoristisk hvis jeg skal være ondskapsfull, og det skal jeg jo ikke, så jeg håper vedkommende klarer å reparere faenskapet her, slik at snille Lothiane ikke behøver å trå til slik hun har gjort i dag. Puh.

Og for å gjøre helvetet mitt enda verre, så blir jeg faktisk uten kjæreste i TO HELE UKER fra i morgen!! SYTE!! Dette har vi aldri opplevd før, det kommer til å bli forferdelig! (Han sier “jahh” i bakgrunnen og sier seg enig, så jeg er ikke bare egoistisk her altså). Men på den lyse siden, så får jeg sjansen til å studere innsiden av øyelokkene mine ganske iherdig disse to ukene. Jeg tviler på at jeg får noe særlig besøk, late som de er, de jævla vennene jeg har, og ellers får jeg håpe at jeg får Finale (noteskriveprogram) til å fungere igjen, så skal jeg steike meg utklasse komponistene rundt omkring som sitter og kjenner på seg selv og alle de innestengte g-nøklene sine. Jeg har ikke peiling, og det er det som er så morsomt. *flire*

Og dagens hyggelige nyhet er min gode venninnes nye blogg, som kan sjekkes ut her. Hurra, og lykke til med skriving og bilding!

Hva skal man ellers melde herfra? Njaee….? Ken Creek er en forferdelig god australsk vin. Lavkarbovennlig er den også. Hurra. Burde vært utropstegn her, men det var ikke flere igjen.

Strindberg! Ja! Der kom det noen utropstegn ja. Vi var i teatret i går. (Det norske teatret, veldig nynorsk) For meg var det en relativt fersk opplevelse, dvs. jeg frekventerer ikke slike evenementer så hyppig i og med at kapitalen ikke direkte er på min side. Det var en selsom opplevelse, for å si det mildt… Sannsynligvis (får jeg håpe?) er det bare jeg som er ulærd og teit, ellers ville det jo vært trist for teaterverdenen, mener jeg. Det som var påfallende i går var de to-tre publikummerne foran oss som lo hysterisk og hjertelig på for meg helt uforståelige steder. Det var da ikke det minste morsomt? Eller? En venn av oss skal forklare stykket for oss, så snart jeg ikke er gressenke lenger. Og innen den tid har jeg antakelig glemt hele greia, så det går sikkert fint. “Eg har vore soldat….” “jau”. “Kvar er eg no?” Min kjære sier her at det ikke er det at jeg er dum, men at det ikke var nok stimuli for mitt glitrende intellekt. Så det så.

Ja, så var det visst noe vin her som må drikkes. BRB

Torsdagsdikt

Jeg ligger hostende i sengen min
Og tenker på min døde vaskemaskin
Snart må jeg klare meg uten kjæreste og heis
To uker, jeg vil også reis’ (trøndersk nødrim)
Men jeg har i hvertfall noen gode venner
Som gjerne bidrar med både skravling og hender (ehm, ja sånn praktisk altså)
Til middag blir det eksperimentfisk
Som må spises helt på egen risk
Og ellers blir dette bare rør
Beklager, men hjernen min har ingen dør (derfra veller det ut litt av hvert i dag)
Sove litt, kanskje, eller muligens strikke
Bla bla bla, eller kanskje ikke

Logg off… Bzz bzz

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Innbyggerrekruttering

Min gamle hjemstedskommune Kongsvinger fortjener ros for sin innsats for å få folk til å enten flytte dit eller flytte tilbake. Jeg vet dog ikke hva som skulle måtte til for at jeg skulle få lyst til å flytte dit igjen. Mulighet til å få kjøpt en anstendig bolig vill kanskje hengt høyest, siden dette er helt kliss umulig på NAVs lave krøpling-lønn i Oslo. Etter å ha scanna kjapt gjennom på Finn.no etter leiligheter der oppe, så ser det ikke stort lysere ut der heller. Prisene har steget betraktelig siden jeg bodde der. Nå leier jeg leilighet relativt rimelig her (til å være Oslo), så så lenge jeg får lov til å fortsette å bo akkurat her, så blir jeg her. Men frist meg med en romslig og rimelig bolig, TT-kort, ateliér som jeg kan male i, et sted jeg kan stille ut bildene mine, et fungerende kollektivtilbud med kjapp og rimelig transport til Oslo når jeg trenger det (også natterstid, i tilfelle fest?), og overbevis meg om at den til tider påtrengende gjennomsiktigheten (les: overvåkning fra forurettede/misunnelige/baksnakkete innbyggere) i lokalsamfunnet er bedret, overbevis meg om at ungene har noe igjen for å bo der, overbevis gjerne en del av vennene mine også om å flytte (vi trenger et aktivt kunstnerisk arbeidskollektiv!) – DA skal jeg vurdere det.

Det er egentlig deilig å bo i Oslo hvor jeg kan gå hvor som helst og ikke engang treffe noen jeg kjenner. I begynnelsen da jeg flyttet hit, dvs. for snart 15 år siden, ble jeg stressa fordi jeg aldri fikk blikkontakt med noen, men etterhvert roet det seg, og jeg begynte å nyte anonymiteten denne byen gir. Det er så deilig å kunne gjøre hva som helst uten at en eller annen ser det og babler til alle om at “jeg så at hun gjorde sånn og sånn, derfor må hun være utro/lesbe/dårlig mor/narkoman/tror hun er bedre enn oss” (jada, litt satt på spissen). Det er deilig å befinne seg et sted hvor det er ok å gjøre annerledes ting, tenke annerledes, lese kloke bøker, høre annerledes musikk (oooh, liker du klassisk?? Hva er feil med Ole Ivars lissom??), se annerledes ut og like ting ingen har hørt om. Dersom dette har endret seg betraktelig der oppe – gi meg beskjed.